Venezuela’s bolivarianske revolusjon og grasrota

”Det er ikke Hugo Chávez som har skapt oss, vi har vokst frem sammen av historien”, sa en kvinne jeg traff i en politisk marsj i Caracas i fjor høst. Så hva har skjedd og skjer på grasrota i Venezuela?

Litt historie: 27. februar 1989 eksploderte Venezuela i et kollektivt opprør. Det begynte med en rasende folkemengde i en drabantby til Caracas. Subsidiene på bensin var blitt fjernet, busselskapene hadde satt opp billettprisen, og passasjerene hadde ikke råd til å komme seg på jobb. De angrep en buss, og i løpet av dagen spredde opprøret seg over hele landet. Folk stormet butikker og tok med seg det de kunne finne. Harde kamper utviklet seg mellom rasende folkemengder og politi. Regjeringen, ledet av Carlos Andrés Pérez, erklærte unntakstilstand og sendte ut militæret. Husbygninger i barrioene rundt Caracas er pepret med kulehull den dag i dag. Foreningen for de Uskyldige Ofrenes Pårørende (COFAVIC) identifiserte seinere 400 ofre. Trolig er tallet langt høyere. Mange ble dumpet i en massegrav utenfor Caracas.

El Caracazo blir denne dagen kalt; det mest blodige opprøret mot ny-liberale strukturtilpasninger i Latin-Amerikas historie. For bussbillettene var bare den berømte dråpen i begeret. Da oljemarkedet kollapset på begynnelsen av 80-tallet og gjeldsbyrdene ble for store, måtte også Venezuela bøye seg for kravene til IMF og Verdensbanken. Levestandarden falt dramatisk, og Carlos Andrèz Perez ble president i 1989 på en plattform som lovte å reversere disse strukturtilpasningene. I stedet gjorde han det stikk motsatte, og annonserte ytterligere reformer. Arbeidsledighet, matmangel og fallende kjøpekraft gjorde folk desperate. Folk snakker om el Caracazo som et kollektivt raseri og fortvilelse som hadde bygd seg opp over lengre tid.

Chávez: ”for nå”

Venezuela ble styrt av en liten elite siden 1959, da diktatoren Marcos Pérez Jiménez ble fjernet. Sosialdemokratene (AD) og kristendemokratene (COPEI) regjerte på omgang og fungerte stort sett i praksis som ett parti. De hadde full kontroll over fagforeningene, statsinstitusjonene og styrte det nasjonale oljeselskapet PDVSA som en privat bedrift. På grunn av oljen vasset landet i penger, men de kom ikke størstedelen av befolkningen til gode. Landets eliter var berømt over hele kontinentet for sin korrupsjon og prangende forbruk. El Caracazo representerte et endelig brudd mellom folket og elitene, og da Chávez og en rekke andre offiserer gjorde et mislykket statskupp mot Pérez i 1992, hadde de store deler av befolkningen i ryggen. Chávez ble arrestert, og uttalte på TV før han ble ført bort at ”vi har mislykkes - for nå”. Dette ”for nå”- ”por ahora” ble et slagord, og Chávez ble sett på som et fremtidig håp om endring. Da han vant valget med 56.2 % i 1998 var det med et løfte om å endre det politiske systemet og la oljeinntektene komme hele befolkningen til gode.

De sosiale programmene: las misiones

Caracas er en spektakulær by, på godt og vondt. Den ligger i et dalføre flankert av en stor, frodig fjellkjede i nord, El Alvila. I sentrum står moderne skyskrapere og blinker i solen. Utenfor sentrum, i øst og sør-øst, finner en prangende luksuriøse nabolag omgitt av høye gjerder og væpnede vakter. Men mest av alt er det barrioer som omkranser Caracas, enorme områder der provisorisk bygde hus av rød murstein klamrer seg oppå hverandre. I årevis strømmet det til migranter fra innlandet på jakt etter arbeid og bidro til den ukontrollerte veksten. Myndighetene ignorerte behovet for sysselsetting, utdanning, infrastruktur og fattigdomsbekjempelse, både her og på landsbygda. Derfor snakket Chávez om statens sosiale gjeld til befolkningen når han i 2003 lanserte en rekke sosiale programmer, eller ”Las Misiones”, som de kalles. La oss raskt gå gjennom de mest sentrale og innarbeidde:

• Mision Barrio Adentro er gratis helsestasjoner, der kubanske leger arbeider sammen med lokale ”helsekomiteer”. Regjeringen har satt i gang utdannelse av nye leger som kommer fra fattige bakgrunner, da den gamle legestanden ikke ville jobbe i fattige områder. En regner med at ca. 14.5 millioner mennesker, eller ca. 54 % av befolkningen, nå benytter seg av gratis helsetilbud.
• Mision Robinson 1 og 2 er henholdsvis et alfabetiseringsprogram og grunnskoleutdannelse. I oktober 2005 ble landet erklært fritt for analfabetisme av UNESCO.
• Mision Ribas er gratis videregående skole for voksne og andre som ikke har fullført skolegangen. Undervisningen foregår på kveldstid og deltakerne får et stipend.
• Mision Sucre er gratis høyere utdannelse innenfor de fleste universitetsdisipliner.
• Mison Cultura er et prosjekt som fremmer nasjonal og lokal kultur basert i folks egne lokalsamfunn og formidlingsformer.
• Mision Mercal er lokale supermarked der matvarene er subsidiert av staten med ca. 40 %. En rekner med at ca. 40-47% av befolkningen handler i disse.
• Mision Vuelvan Caras er et program der en får utdannelse og kreditter til å starte småbedrifter og kooperativer. Det helhetlige perspektivet er f.eks at jordbrukskooperativene skal levere mat til Mercal-supermarkedene slik at en får en stabil, lokalprodusert og billigere mattilgang som går utenfor den mektige matimportindustrien. Eller at lokalt forankrede kooperativ og bedrifter leverer varer og tjenester i lokalsamfunnet. En annen sentral drivkraft er Urbane Landkomiteer (CTU). Det er lokalt valgte komiteer som bl.a. arbeider med utbedring av vann, kloakk og annen infrastruktur. I tillegg registrerer de husstandene i området som staten i sin tur tildeler eiendomsrett. Dermed blir folk eiere av husene sine, anerkjente som legale borgere og kan søke om lån, mens før var mange av disse områdene ikke engang avmerket på kartet.

Å bygge lokalsamfunn

”Folk sier at det er grusomt å leve i en barrio”, sa en dame til meg en gang. ”Men det er ikke sant. Her kjenner alle alle, og vi er som en stor familie. Vi vil bo her, men vi vil bo her med verdighet, og utvikle våre egne lokalsamfunn.” Og det er denne tankegangen som gjør at det er de sosiale bevegelsene og grasrota som driver frem arbeidet med las misiones og andre organisasjoner og integrerer dem i lokalsamfunnet. Regjeringen og statsinstitusjonene bidrar med hjelp, tilrettelegging og økonomiske ressurser. Noe av arbeidet er også lønnet. Men folk vil ikke at staten eller NGOer skal gå inn og ”fikse” problemene deres, endringene skal komme innenifra og nedenfra. Lokale all-samlinger og kooperativtankegangen er sentral. Målet er å utvikle et reelt deltakende demokrati på forskjellige nivå. Ut i fra nettverkene av misiones og andre organisasjoner bygges det opp kollektiv, lokal kompetanse og motivasjon til å videreføre den ”Bolivarianske Prosessen”. For det sentrale for folk som deltar i sosialt og politisk arbeid er at det ikke bare er arbeid. Det er en helhetstankegang som ligger bak: å bygge samfunnet (construir communidad). For Venezuela er et ideologisert samfunn, både fra presidentens talerstol og blant folk på grasrota. ”Det ny-liberale samfunnet har skapt egoisme, individualisme og menneskelig elendighet”, sa folk stadig til meg. ”Vi må endre dette, litt etter litt, for å skape en ny type samfunn, et samfunn med rettferdighet og solidaritet. Det sosiale arbeidet vi gjør i lokalsamfunnet, der vi arbeider sammen for å gjøre det bedre for oss alle, er en del av denne prosessen.”

Reell fattigdomsreduksjon

Naturlig nok er ikke alt så idyllisk som det kan virke som. Det tar lang tid å endre et tungrodd byråkrati. Det tar lang tid å etablere mekanismer som sikrer effektivitet og hindrer korrupsjon, både i lokalsamfunnet og de institusjonene de arbeider opp i mot. Og det tar lang tid å mobilisere en befolkning som har vært passivisert lenge. Men i forhold til forbedrede levevilkår er mye allerede oppnådd. Den europeiske forskningsinstitusjonen Center for Economic and Policy Research (CEPR) gav for kort tid siden ut en rapport som viser at andelen av befolkningen under den offisielle fattigdomsgrensen har falt fra 55% til 45 % siden 1998 da Chávez ble valgt1. Og det er bare dersom en analyserer økt kjøpekraft. Dersom en regner andre goder en ellers ville brukt penger på (eller ikke hatt råd til), f.eks. helse, utdannelser og mat, faller tallet til 35 %, altså 20 % totalt.Det er også verdt å merke seg at de siste årene har vært preget av stor politisk turbulens, som igjen har hatt følger for økonomien. Det USA-støttede kuppet i april 2002 er velkjent for de fleste, men det mest skadelige i det lengre løp var en industristreik/sabotasje i 2002/2003 (arrangert av de gamle elitene med det som mål å styrte Chávez) som hadde katastrofale økonomiske og sosiale konsekvenser. Etter at økonomien gradvis kom på fote igjen i 2004, var veksten på 9.3 % i 2005.

Optimismens makt

Det som skjer på grasrota i Venezuela er en del av større prosesser i Latin-Amerika. Grasrotorganiseringen har gradvis vokst og fått mer styrke. Både i Argentina, Bolivia og Ecuador har massedemonstrasjoner veltet presidenter i løpet av de siste årene. Ny-liberalismen og ny-imperalismen blir pekt på som årsakene til den enorme fattigdommen og sosiale ulikhetene over hele kontinentet. Kravet fra grasota er et paradigmeskifte, nemlig at andre verdier blir lagt til grunn for samfunnsutviklingen enn den internasjonale kapitalismens krav og elitenes definisjonsmakt, og at folk får reelle muligheter til å utvikle sine egne liv og livsverdener. Det ideologiske prosjektet den Bolivarianske Revolusjonen innebærer må derfor forstås på et bakteppe av kontinentets historiske arv med sosial og økonomisk eksklusjon, kraftig forsterket av to tiår med nyliberale reformer.

Vestlig media skriver gjerne om prosessene i Venezuela ved å omtale ”populisten” og ”nasjonalisten” Chávez i implisitt nedlatende ordelag. Men det er både kunnskapløst, historieløst, og ikke minst ideologisk motivert. Chávez er en usedvanlig begavet retoriker og pedagog, noe som utvilsomt bidrar til hans popularitet. Folk føler at han snakker som om han var en av dem, at han tar dem på alvor, og at han representerer dem også på den internasjonale arena. Presidentens tilhengere ser gjerne på Chávez som en leder for denne historiske epoken, men de fleste er også krystallklare på at det er folket- el pueblo- som er drivkraften for at den Bolivarianske Revolusjon skal utvikles og videreføres. Det er et par ting som ofte går igjen i samtalene: veldig mange opplever nå at de har reelle muligheter til å forbedre sine liv og fremtiden for barna sine. De føler at de har fått verdighet og stolthet tilbake, også i et internasjonalt historisk perspektiv av kolonialisme, imperialisme og ”3.verden-isme”. De føler at de nå er inkludert og verdsatt i et samfunn der de før ble marginalisert og ekskludert. Det er verdier som vanskelig kan måles i penger, men som har enorm sprengkraft.

Iselin Åsedotter Strønen har skrevet masteroppgave i Anthropology of Development ved Universitetet i Bergen med tittelen ”For us this is Utopia coming true”. Venezuela’s Bolivarian Revolution and popular movements in a Caracas barrio, og har gjort feltarbeid i Caracas i seks måneder. Hun er også styremedlem i Attac Norge.

1 For mer detaljer, se: www.cepr.net/publications/venezuelan_poverty_rates_2006_05.pdf